Støttet av:

oppegard_kommune_vapen (1K)
Oppegård
Kommune
[Logo  til forskningsdagene] [Logo  til hundreårsmarkeringhen]

[Barfotjenta plakat]

barfotjenta_tekst_rod (1K)

Netta - en av barfotjentene

[Kilde: Liv Røed: Ås-bygda rundt (Ås, 1992)
ISBN 82-991832-1-9]

I annen halvdel av forrige århundre ble Sverige flere ganger hjemsøkt av uår og misvekst og mange steder hersket rene hungersnøden. I tusener dro svenskene til Østfold og omliggende områder. Her fikk de som oftest arbeide ved stenhuggerier, sagbruk, anlegg eller på gårdsbrukene.

Samtidig som Amerikafeberen raste her i landet, stod Norge som det forjettede land for mange svenske småbønder og husmenn, særlig i Bohuslän og langs svenskekysten. I "Bohusläns historia" finner vi at fra 1866 til 1880 var det ti ganger flere svensker som emigrerte til Norge enn til Amerika. Denne emigrasjonsperioden varte helt frem til 1915.

Også mange svenske unge jenter tok bena fatt og vandret mil etter mil på jakt etter arbeide. Ofte gikk turen først til Gøteborg, hvorfra de prøvde å få båtleilighet til nærmeste norske havn for eks. Hvaler eller Fredrikstad. Sine eiendeler hadde de i et knytte, skoene bare de i hånden for ikke å slite dem ut på den lange vandringen og derfor ble de kalt "barfotjenter". Enkelte av dem gikk helt til Follo for å søke arbeid. Som oftest måtte de ta til takke med det tyngste og dårligst betalte arbeidet, men hva gjorde man ikke for å holde sulten borte og få et sted å bo! Mest var det vasking og skuring til langt på kveld for dårlig lønn, så mange dro tilbake til Sverige. Andre ble boende her og stiftet familie. Særlig i Østfold er det mange som har svenske emigranter i sin anetavle.

På gården Aschjum her i Ås, stod en dag en av disse barfotjentene ute på tunet og spurte etter arbeide. Hermann og Johanne Aschjem syntes så godt om den stillferdige svenske unge jenta at de ansatte henne som barnepike for Halvor som dengang var 5 år. De hadde også en jente i 2-års alderen som het Inga, så det var nok å gjøre. Denne svenske ungjenta het Annette Nilsen, men ble i alle år på Aschjum kalt for Netta.

Her på gården ble hun værende og betraktet som en av familien. Med sin godhet, og samtidig som hun var bestemt, vant hun alles hjerter.

Ruth Håland forteller at Netta bare en gang i sitt liv reiste til Sverige for å besøke sine barndomstrakter. "Det var i 1910 og jeg husker at vi kjørte henne med hest og vogn til Kråkstad stasjon hvor hun skulle ta toget videre. Hun var så fin, men kom tilbake etter et par uker og snakket ikke om oppholdet på sitt hjemsted."

Etter at behovet for barnepike ikke lenger var aktuelt, ble det fru Johanne Aschjem som fikk glede av Nettas hjelp og omsorg i mange år.

I 1914 døde fru Aschjem og Netta flyttet til Sentralveien hvor hun bodde i 2.etage hos søstrene Røed. Hun døde i 1916 og ligger, som den eneste utenom familien, i Aschjemslektens gravsted på kirkegården i Ås.